Oscarutdeling

Det er søndag og ikke lenge til Oscarutdelingen går av stabelen. Natt til i morgen (mandag) blir det endelig avgjort hvilke filmer som blir hedret som de beste for 2012. Nedenfor har jeg listet opp de filmene jeg har sett og hvilke jeg mangler. Jeg vil påstå at jeg ligger godt an, men skulle likevel ha sett de to siste. Deretter gjetter jeg hvilke filmer som vinner de ulike kategoriene. (Jeg har bare listet opp de kategoriene jeg bryr meg mest om). Jeg har to kolonner. De jeg tror vinner, og de jeg VIL skal vinne.

Det har jo seg dessverre slik at de beste filmene ikke alltid vinner. Mye takket være lobbyvirksomhet og en tragisk sammensatt jury. Uansett så gleder jeg meg!

Det som er litt spesielt med de nominerte er at for eksempel Ben Affleck ikke er nominert til beste regissør for filmen Argo. En kategori han ble nominert til og vant under Golden Globes OG Bafta-utdelingen.

Det jeg også la merke til er hvor mye Oscarkomiteen har trykt Beast of The Southern Wild inntil brystet. En film som ikke fikk nominasjoner i de to nevnte filmprisutdelingene.

Vi har i år tidenes eldste OG yngste nominerte i kategorien beste skuespillerinne. For min del håper jeg Emmanuelle Riva vinner, for rollen sin som Anne i Haneke sin fantastiske Amour. En sterkere prestasjon av en skuespillerinne har jeg ikke sett på årevis. Dessuten fyller hun 86 år i dag, og da hadde jo en gullstatuett vært den perfekte gaven.

Oscarfilmer sett:

Amour

Argo

Beasts of The Southern Wild

Django Unchained

Les Misérables

Life of Pi

Lincoln

The Master

Flight

The Impossible

The Sessions

Skyfall

Brave

Wreck-it Ralph

ParaNorman

Skyfall

Kon Tiki

Moonrise Kingdom

Mangler:

Zero Dark Thirty

Silver Linings Playbook

Tror vinner:                                         Håper vinner:

Beste film: Argo                                     Life of Pi/Amour

Skuespiller: Daniel Day Lewis                Daniel Day Lewis

Skuespillerinne: Jennifer Lawrence         Emmanuelle Riva

Birolle Mannlige: Christoph Waltz          Christoph Waltz

Birolle Kvinnelige: Anne Hathaway        Sally Field

Beste animasjonsfilm: Brave                   Brave

Cinematografi: Life of Pi                        Life of Pi

Regi: Spielberg/Lincoln                          Haneke/Amour

Fremmedspråklige: Amour                     Amour

Manus, adaptert: Argo                           Life of Pi

Manus, orginalt: Django Unchained         Django Unchained

Filmer sett siden forrige gang:

Amour

Hitchcock

such Great Heights (doku)

Occupation: Fighter (doku)

Teddy Bear

Noen favoritter før Oscarutdelingen

Det er i dag én uke igjen til Oscarutdelingen. Til nå har jeg sett både the Golden Globes og BAFTA. Det er jo klart at det er noen filmer og skuespillere som står frem som favoritter før filmens mens eksklusive prisutdeling finner sted.

Beste film tror jeg kommer til å gå til Argo. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg syns ikke den var så spesielt mye bedre enn de andre jeg har sett. Men den er politisk, omhandler en amerikansk hemmelighet, den er nostalgisk, og den blander inn Hollywood i plotet. For de gamle, hvite mennene i Oscarkomiteen høres jo dette perfekt ut. Det er noe jeg misliker med Oscaren. Lobbyvirksomheten og en konservativ jury. Blodsplatteren Django blir for ''mye'', Life of Pi blir for stilistisk, Beasts of the Southern Wild blir for poetisk. De eneste filmene som i mine øyne kan vinne, er altså Argo, Lincoln og faktisk Amour. (Når en film vant gullpalmen i Cannes OG Oscar for beste film samme år vet jeg ikke.)

Når det gjelder beste skuespiller, så virker det som Daniel Day-Lewis er den største favoritten. For utfordrerne hans blir for simple. Washington i Flight er bare en alkoholisert pilot, Hugh Jackman i Les Misérables var ikke noe spesielt bra, utenom at han sang. Cooper kan jeg ikke si noe om, men Phoenix i The Master var god. Det var en karakter med mange sider. Du kan se psykologiske problemer i øynene hans. Selv om filmen ble litt vag gjorde han en veldig god rolle. Den minnet meg litt om da han ''lurte'' verden med å freake ut.

The Impossible

Denne filmen er basert på historien til en spansk familie på fem som overlevde tsunamien i Thailand. Da den enorme bølgen skylte over hotellet ble mor og sønn skilt med faren og deres to andre sønner.

Naomi Watts spiller veldig godt i denne filmen. Selv om hun ikke spiller så mye annet enn skadet. Hun blir mørbanket og kuttet, men gjør alt hun kan for at sønnen hennes ikke skal miste motet eller komme i noen fare. Hun får frem hvor langt en forelder kan gå når det kommer til deres barn og fare.

Filmen viser katastrofen fra en menneskelig side, og får frem det grufulle. Både eksplisitt, gjennom Maria (Watts). Sårene hennes er store og blør kraftig. Vi ser åpne sår, blåmerker, hevelser og kutt. Dette er troverdig og viser hva menneskene som overlevde bølgen måtte takle.

Filmen viser også frem det grufulle implisitt. Det psykologiske som ikke blir vist eller sagt. Vi ser en familie soom blir splittet. Mennesker som ikke vet om det vil komme en ny bølge, eller som vet hva som var grunnen til den første. Selv om de fysiske smertene er store, syns jeg de psykologiske smertene var verst.

I et land med dårligere helsetjeneste, engelskkunnskaper, og annen organisering, ble jeg sittende frustrert og irritert. Hvorfor får de ikke hjelp? Hvorfor ringer de ikke bare hverandre? Osv.

Karakter 6/10

Filmer sett siden forrige gang: 

A Fish Called Wanda

The Master

Sinister

The Impossible

Wreck-It Ralph

This Film s Not Yet Rated (doku)

Craiglist Joe (doku)

Ong Bak 3

Pearl Harbor (gjensyn)

Supersize Me (gjensyn)

Full Metal Jacket (gjensyn)

End of Watch

Oscarfilmer

Jeg er i full gang med å forberede meg til Oscarutdelingen, og prøver å få sett så mange av de nominerte filmene jeg kan. Så den siste tiden har inneholdt mye nytt og en del turer på kino.

Nå har jeg sett Flight, Les Misérables, Django Unchained, The Sessions, Life of Pie, Beasts of the Southern Wild, Argo med flere (men de er nominert i kategorier som er mindre interessante).

For meg personlig bør jeg ikke ha sett alle, men jeg SKAL se Lincoln og Amour før Oscarutdelingen 24. februar.

Noen tanker og meninger:

Les Misérables

For det første. Jeg visste dette var en musikal, og var basert på musikalen og ikke boka. Likevel forventet jeg ikke det jeg fikk servert. En musikal i mine øyne er filmer som Grease, Singin in the Rain, Fame osv., filmer med sang OG dialog.

Les Misérables inneholdt vel fem eller seks ordinære ord sagt uten melodi, mens resten, altså to og en halv time var sang. Det ble litt intenst for meg.

Det som regissør Tom Hooper gjorde nytt med denne filmen var at skuespillerne sang live under opptak. Det vi ser på lerretet var det som skjedde. Det er ingen lipsync vi er vitner til. Dette skaper en ærlig, røff og engasjerende opplevelse, og måten skuespillere som Russel Crowe og Hugh Jackman klarer å synge såpass godt, mens de også gråter, løper eller kjemper er fascinerende. Men vi må være ærlige, Russell Crowe kan IKKE synge. Det kan heller ikke Jackman hele tiden heller. Dessverre for meg og andre som har hørsel. Jeg koste meg ikke mens disse gutta sang.

Nærhet?

Et annet poeng er at sangene var lange, høye, intense og skulle inneholde for mye mening. Kamera konsentrerte seg på ansiktene, og gikk nærme. De ble der mens skuespillerne vred seg i sorg og skrek sangen. Skal det skape nærhet? At vi ser dem i øyne fra 2 cm mens de skriker og gråter? For meg personlig hadde det vært godt med litt avstand.

Jeg tror også jeg underveis i denne filmen kom på hvorfor jeg ikke liker musikalteater. For det var nettopp dette denne filmen var. Dialog ble ikke snakket, det ble sunget. Eller, nærmere bestemt, sagt med uvanlig tonefall. Jeg satt og tenkte på hvor rart og teit dette var, i stedet for å tenke på hva som ble ''sagt'' eller gjort. Handlingen ble satt i andre rekke.

Denne filmen er nominert til beste film av Oscarkomiteen, noe jeg håper bare er en hyggelig gest. For det hadde jo sett trist ut hvis Tom Hooper gikk fra The Kings Speech til tragedie.

Les Misérables er en av de mest gjenskapte og brukte stykkene i historien, og utan å ha sett noen andre versjoner, vil jeg tro at årets ikke hevder seg i dette selskapet.

Karakter 4/10

The Perks of Being a Wallflower

Denne filmen ga meg en klump i magen. Jeg gjenkjente noe i handlingen som jeg ikke har sett tidligere. Den traff på et punkt jeg ikke visste om. Men med en gang det skjedde visste jeg hvorfor.

Filmen handler om Charlie, en nykommer på high school. Han har ingen venner, og sitter stille uten å svare i timen selv om han allerede har skrevet svaret i notatboka. Det er klart at Charlie har noen hemmeligheter, og kanskje har opplevd noe spesielt, men som holdes skjult for oss.

Ezra Miller, som spilte sjeleløs og sinnsyk i We Need To Talk About Kevin, spiller her Patrick. Han er en fargerik, høylytt, tullete og livlig gutt. Sammen med sin stesøster Sam (Emma Watson) blir de Charlies beste venner, selv om de er to år eldre.

Selv om mye av handlingen heretter handler om kjærlighet, er det forandringen til Charlie som trekker oss inn. Han er komplisert men enkel, forelsket men ikke gjensidig, ensom selv med venner.

Dette er en film om livet. Vennskap, kjærlighet, sorg og familie. Med et fantastisk soundtrack og en rolleliste som stråler, er dette en film som rører og gleder. Det skader heller ikke at nydelige Emma Watson er med, selv om det er uvant å høre at hun snakker amerikansk.

Karakter 7/10

Dhango Unchained

Det tok under ti sekunder før jeg kjente igjen Tarantino i denne filmen. Musikken var velkjent, en ertete gjenbruk av Ennio Morricone sammen med et distansert utsnitt av fem mørke fanger. Rytmen i gangen deres passet med musikken, og det var en gammeldags rulletekst på skjermen som varte i hvertfall tre minutter. En hyllest til de eldre westernfilmene.

For dette var en form for westernfilm, selv om Tarantino selv karakteriserte den som en Southern-film. Det handlet om cowboyer, lovløse forbrytere, slaver, landeiere, revolvere og blod. Masse blod.

Vi blir introdusert til Dr. King Schultz først, spilt av Christopher Waltz. Han er en tysk immigrant som tidligere har jobbet som tannlege, men som nå er en dusørjeger. Han gir betydningen av død eller levende en ganske følelsesløs betydning. Dr. Schultz trenger Django av den enkle grunnen at han ikke vet hvordan personene han skal fange ser ut. Men det vet Django.

Etter at Django har hjulpet han med denne tjenesten, finner Schultz ut at Django er til stor hjelp. Det er lettere å være to dusørjegere enn én. Det som også blir klart er at Schultz ikke liker slaveri. Selv om han kjøpte fri Django, behandler han ''slaven'' sin med respekt, og viser en genuin medfølelse og empati for situasjonen hans. For Django har mistet konen sin. De ble solgt til forskjellige folk, og Django skal nå gjøre alt i sin makt til å gjenforenes med kona si.

Det er her den virkelige historien begynner. Shultz vil hjelpe Django finne kona si. Her kommer den forhatte karakteren Calvin Candie inn (spilt av Leonardo DiCaprio). Candie er en rasistisk, brutal, rik og følelsesløs drittsekk. En mann som kaller plantasjen sin for Candyland og behandler slavene sine som kamphunder. Dette er mannen som eier kona til Django.

Løsningen Tarantino her kommer med var interessant. For å kunne gjøre det vennlige forholdet mellom Django og Dr. Schultz troverdig for Candie, forteller de at Django er en fri mann som selv eier slaver. Han er en mørk slaveeier, det eneste som er mer avskyelig enn en hvit slaveeier.

Dette gjorde at uansett hvor kvalm og slem Candie var mot slavene sine, så var det nesten verre å se Django behandle de andre ''niggerne'' som drit. Ordet «nigger» dukker forresten opp i annenhver setning i denne filmen. Så ofte at det blir unaturlig og skaper en form for irritasjon. Dette har jeg tenkt på i etterkant. Jeg blir irritert og opprørt av å høre ordet nigger så ofte som jeg gjorde, og dermed skaper Tarantino en innsikt i hvor nedlatende og fælt dette ordet faktisk er. Det er virkelig et stygt ord.

Ayways. Filmen ender som i de fleste Tarantinofilmer i et stort blodbad, hvor ikke veldig mange overlever. Blodet står som fontener ut av sprengte hoder og hullete kropper. Exploitation-fascinasjonen til Tarantino er like eksplisitt som bruken av ordet nigger. Sammen med mye dialog, som dessverre i enkelte tilfeller holder igjen handlingen, er dette en bra film.

Christopher Waltz gjør nok en gang en fantastisk birolle, og vinner nok en ny Oscarstatuett. Forrige gang vant han for beste birolle i Tarantinofilmen Inglorious Basterds. Han takker nok Quentin for alt han eier.

Karakter 8/10

Filmer sett siden forrige gang:

Killing Them Softly

Paranormal Activity 4

Les Misérables

Flight

Here Comes the Boom

Scary Movie 4 (gjensyn)

Hotel Transylvania

Seven Psychopats

Die Welle

Deep Blue Sea (gjensyn)

Romeo Must Die (gjensyn)

Ip Man

Ip Man 2

Everything Must Go

The Perks of Being a Wallflower

Indie Game: The Movie (doku)

The Fox and the Hound (gjensyn)

Django Unchained

The Sessions

Argo

Golden Globes, Netflix og Life of Pi

Nå er det gått en stund siden siste innlegg, så jeg tenkte det var på høy tid med noe nytt. Grunnen er at jeg ikke helt har vært sikker på hva jeg skulle skrive om.

Siste innlegg la jeg ut på lille julaften, og siden det har jeg sett masse film. Noe som er nytt er at jeg også har prøvd ut Netflix.

Tiden for prisutdelinger

Vi er nå inne i en tid hvor fjorårets beste filmer skal hedres og Golden Globe har allerede vært. De store som gjenstår nå i nærmeste fremtid er BAFTA- og Oscar-utdelingen.

Jeg så Golden Globe-utdelingen i går og har noen tanker rundt filmene og skuespillerne som vant.

Nå har ikke jeg sett veldig mange av filmene som ble nominert, fordi de ikke er kommet på norske kinoer enda, men syns det var noen interessante vinnere her.

Den filmen som tok storeslem, var jo Argo. Ben Affleck vant for beste regi, og den vant også for beste film. Dette er jo bra. Det som overrasker meg er at det var én skuespiller som spilte i denne filmen som ble nominert til en pris, nemlig Alan Arkin for beste mannlige birolle. Dette er spennende å tenke på, siden skuespillerne gjør jo en film til det den er. Og denne vant for beste regi OG beste film, men ingen skuespillere ble nominert til beste mannlige eller kvinnelige skuespiller. Betyr det at det var temaet, meningen og budskapet som avgjorde? At det ikke var noen av karakterene som fremstod som unike og veldig bra? Eller syns juryen at Ben Affleck ikke fortjente en nominasjon for beste skuespiller, da han ble nominert for beste regissør og beste film (han var executive producer, regissør og hovedrolleinnehaver)?

Denne filmen har gått på norske kinoer, og jeg husker jeg ikke dro på den fordi jeg ikke syns den hørtes altfor spennende ut. Dette angrer jeg jo på nå, og håper jeg reker å få sett den før Oscarutdelingen.

I Golden Globes er det en egen kategori for beste film, komedie eller musikal. Det at Les Miserables vant denne prisen kan jo bety at Argo og de andre nominerte filmene får mer konkurranse under Oscar-utdelingen, da beste film ''bare'' er én kategori. Det samme med Silver Linings Playbook.

Det som også overrasket meg var at både Leonardo DiCaprio og Christopher Waltz ble nominert for beste mannlige birolle i Django Unchained, men at Jamie Foxx ikke ble nominert for beste hovedrolle. Waltz vant for øvrig prisen.

Det som er litt spesielt med Golden Globe-utdelingen er at det er kategorier for beste film, og beste film – komedie og musikal. Det samme gjelder skuespillere. Beste mannlige/kvinnelige skuespiller i en drama, og i en komedie/musikal. Dette gir flere skuespillere nominasjoner, og er i mine øyne positivt, fordi det hedrer komedier også, en filmsjanger som har blitt oversett i alle år i Oscarutdelingen. For komedier er ikke lenger hva det en gang var. De siste årene har det kommet komedier som virkelig har vært gode filmer, og som har fortjent erkjennelse. Likevel har Oscarkomiteen funnet komedier for useriøse.

Dette gjør også at det er større prestisje å vinne en Oscarpris, fordi det er vanskeligere, og fordi de må spille i mer dyptgående og seriøse filmer.

Netflix

Jeg har som sagt Netflix nå. Første øyekast på utvalget skuffet meg. Men jeg må nå ett par uker senere, etter å ha sett litt grundigere gjennom, at det er mye bra der. For meg som elsker film og ser mye film, har gjort at jeg har sett en god del av utvalget. Netflix inneholder lite nytt, og de filmene som er der er heller ikke de beste. Likevel fortjener Netflix skryt for å dokumentarer og eldre filmer. Det er mange godbiter som jeg ikke hadde tenkt på, som har vært morsomme å se, og filmer som har vært morsomme å se på nytt. Når det gjelder dokumentarer kan det være vanskelig å finne ellers, og det har vært positivt.

Life of Pi

På søndag så jeg Life of Pi eller Historien om Pi som den heter på norsk. På forhånd hadde jeg hørt at dette er filmen om boka som mange har kalt ufilmbar. Den skulle også inneholde en religiøs undertekst.

Dette gjorde meg litt usikker men også veldig spent. Jeg visste jo også at mesteren Ang Lee hadde regissert filmen, og at anmeldere har lovprist 3D-effekten. Traileren virket veldig interessant, og jeg så en stor tiger. Da dette er favorittdyret mitt var det et lite pluss i boka mi allerede på forhånd.

Filmen varte i over to timer, men jeg syns det gikk fort. Filmen var morsom, trist, skremmende og tankevekkende. Den inneholdt det meste, og det religiøse var ikke annet enn positivt.

For det handler om en fransk-kanadier som hørte om en utrolig historie. En mann ved navn Pi skal ha vært alene på havet i 227 dager med en bengalsk tiger, og skal med historien sin også gi deg en ny tro til Gud. For filmen var ikke fylt med eksplisitte religiøse budskap. Det var subtile bilder og hendelser som mot slutten av historien ble i mangelen på et bedre ord ''offentliggjort'' av Pi da han avsluttet historien sin.

Filmen overrasket meg med en lett tone og humoristiske hendelser. Jeg fant meg selv le i et øyeblikk til å skvette for så å bli så rørt at jeg fikk fårlig samvittighet for å ha ledd tidligere. Mye av grunnen til disse følelsesmessige reaksjonene, tror jeg også var mye på grunn av filmmusikken. Stemningen som ble satt av komponisten Mychael Danna, som faktisk vant for beste originale score i Golden Globe-utdelingen. Det var både en drømmende og en ekstremt stemningsskapende musikk, som gjorde filmen til det lille ekstra.

Life of Pi var også en av de peneste og vakreste filmene jeg noen gang har sett. Jeg så Roger Ebert sa at dette var den beste 3D filmen han hadde sett, og mye bedre enn Avatar. Jeg så aldri Avatar i 3D, men sier at dette var veldig bra. Ang Lee bruker 3D-effekten i mine øyne helt perfekt. Ingenting blir tilgjort eller til noe større enn det det er. Han skaper en enorm dybde i filmen, og gjør at man til slutt ikke legger merke til at du sitter med 3D-briller på. I Hobbiten ble jeg sliten i øynene under de mest actionfylte scenene. I Life of Pi ble jeg dratt lenger inn i et fantastisk univers fylt med farger, liv, død, glede og sorg.

Fort dere å se denne filmen på kino i 3D!

Mer har jeg ikke å si idag.

Filmer sett siden forrige gang:

Holy Motors

Home Alone 1, 2, 3 (gjensyn)

Pumping Iron (doku)

2:13

Me, Myself and Irene (gjensyn)

Van Wilder

Dredd

Bronson

Batman Begins (gjensyn)

Aileen: Life and Death of a Serial Killer (doku)

Mansome (doku)

Cleaner (gjensyn)

The Wicker Man

Life of Pi

The Devil's Advocate (gjensyn)

Unbreakable (gjensyn)

The Greatest Movie Ever Sold (doku)

Seven Psychopats

Sesong 1, 2, 3 av Nip/Tuck

For mye, for lite og akkurat passe

Cloud Atlas:

Det er en lang film, og en komplisert film. Den er også favoritt til flere Oscarnominasjoner. Kanskje da spesielt beste birolle til både Halle Berry og Tom Hanks. Jeg tror ikke det er fordi at filmen er så spesielt god, men mer fordi de spiller flere karakterer gjennom filmen. De er ulike personer, som har noe til felles med hverandre. De har møttes og vært (?) hverandre gjennom historien, både i fortida og fremtida. De klarer å spille ''samme'' karakter, selv om de ikke er samme personer. Små væremåter og karakteristikker er ulike, som gjør personene forskjellige, men det er likevel noe inne i dem som er likt. Det er like vanskelig å forklare hva jeg mener her, som det er å forstå filmen.

For filmen er tung. Det er mange tråder å holde styr på, og minst like mange ulike karakterer. Det at disse karakterene spilles av de samme skuespillerne gjør ikke saken noe enklere. Folk snakker om at Life of Pi skal være lagd av en ufilmbar bok. Så etter å ha sett denne filmen, som også godt kan være det, etter hva jeg forstod, så blir det interessant å se Life of Pi.

Likevel så er Cloud Atlas en god film, som klarte å gi meg følelsesmessige utslag og vekket tanker. Men det ble til slutt for mye handling. Jeg klarte aldri fatte et ordentlig grep om hele plotet. For det ble for mye hopping i tid, og til ulike personer i ulike tider, spilt av samme skuespillere. Jeg tror meningen bak filmen var at mennesker gjør de samme handlingene hele tiden. Vi lærer ikke, og selv om tiden forandrer seg, forandrer ikke det hvordan vi handler. Skuffelser og feil valg har blitt gjort hele tiden gjennom historien, og kommer til å bli gjort i fremtiden også.

Karakter - 6/10

Taken II:

Denne filmen skuffet meg. Der den første Takenfilmen ble bra og underholdende på grunn av Liam Neesons jakt etter datteren, ble det i denne filmen mer action og skyting enn handling og spenning. Nervene var i spenn i første film, ikke i denne. Datteren til Mills (Neeson), Kim (spilt av lekre Maggie Grace) skal spille en tenåring som ike har gitt opp håpet om at hennes skilte foreldre fortsatt skal finne tilbake til hverandre. Dette er litt søkt og lite troverdig. Grace er 29 år på ordentlig. At hun skal spille en søt, naiv liten tenåring som ikke klarer oppkjøringa er et teit grep.

Famke Janssen holder seg fortsatt godt, men spiller for sårbar som moren i filmen. Greit nok at hun skal være en kontrast til den kalde og sterke Bryan Mills, men forskjellen blir for tydelig og falsk.

Jeg fikk ikke følelsen av at dette var en familie, men mer at det var en gjeng med skuespillere som er i samme film. I første film fungerte det, men det var fordi vi ikke så noe til dem.

Karakter - 4/10

Pinocchio og Dumbo

Jeg så disse to flotte Disney-filmene igjen denne uka. Og for å si det igjen. For noen fantastiske filmer! Det er noe spesielt med tegnefilmene som faktisk ER tegnet for hånd.

Dumbo varte i litt over én time, og er en tegnefilm fra 1941. Og selv om Dumbo ikke sier et ord hele veien, så blir jeg trist når han gråter, glad når han får se moren sin, og jeg ler når han snubler i ørene sine. Hvorfor er det slik at en tegnet elefantunge som ikke sier noen ting kan skape mer følelser hos meg enn menneskelige skuepsillere klarer i filmer som varer mye lengre og handler om døden? Det er vanskelig å svare på, og noe av det som har gjort Disney-filmene til noe helt spesielt. I hvert fall for meg.

Hobbiten:

Har du noen gang fått følelsen av å være på et kjent sted, men at alt du ser er ukjent? Eller å kjenne igjen en reise, uten å vite hvor du skal eller hvor du ender opp?

Slik var Hobbiten for meg. Jeg er en stor Tolkientilhenger og elsker den verden han har skapt. Ringenes Herre-triologien er noen av favorittfilmene mine, og jeg har ventet i ni år på Hobbiten, helt siden siste Ringenes Herre-film gikk på kino.

Til tross hvor hva andre syns om filmen, da mener jeg mest de veldig svingende anmeldelsene som er der ute, så likte jeg den. Jeg legger disse til side når jeg selv sier hva jeg mener. Jeg syns det var fantastisk å være tilbake i Midgard, høre den eventyraktige musikken til Howard Shore, og se de grønne toppene i Hobbitun. Det tok bare ett minutt før jeg følte meg hjemme igjen i denne herlige filmverdenen! Jeg fikk en klump i magen som sa; ''Dette var på tide!''.

I dagene frem mot denne filmen så leste jeg gjennom Hobbiten-boka også. Jeg ville være mest mulig forberedt og ville se hvordan Peter Jackson hadde løst oppgaven. Spesielt med tanke på at det skal bli tre filmer av boka, den korteste av dem alle.

Så da jeg satt i kinosalen og så denne filmen kunne jeg se hva som stemte etter boka, og hvor Jackson hadde tatt seg noen friheter. Jeg tenkte jeg skulle ta opp det først.

Film vs. Bok.

Selve filmen varte i omtrent tre timer. Jeg visste på forhånd at den første filmen kom til å ta for seg de seks første kapitlene i boka. I disse seks kapitlene så blir Bilbo introdusert for dvergene, Gandalf, og Elrond (alvene for øvrig). De møter tusser (ikke orker), troll, ørner, varger og ikke minst Gollum.

Jeg likte hvordan filmen startet. Vi ser Ian Holm som Bilbo og Elijah Wood som Frodo og vi får en introduksjon til hvordan vi skal høre historien til Bilbo. Holm setter seg ned for å skrive historien sin (som Frodo får i Atter en Konge). Deretter fades det over til Hobbiten-fortellingen. Vi ser en ung Bilbo (Martin Freeman) som etter å ha møtt på Gandalf får besøk av en haug med dverger.

Sekvensen der dvergene er hos Bilbo er bra. Ting går kanskje litt saktere fremover her enn i boka, men målet er å danne et grunnlag for hele historien, så denne bør og var grundig. Dessuten møter vi tretten dverger, så det tar tid for oss å vite hvem de forskjellige er og hva som faktisk er forskjellen på dem. Jeg syns det var en god sekvens dette. Den er fylt med humor, sang (flotte Misty Mountains), og viser samtidig tvilen hos Bilbo. For selv om dvergene tror han har sgt ja til reisen, er han selv uvitende om dette.

Her kommer også et viktig poeng. Selve handlingen eller reisen i filmen, er ikke helt lik den som er i boka. I boka skal dvergene hente skatten sin, som dragen Smaug har tatt fra dem. I filmen har Jackson utvidet handlingen. Tilbakeblikk viser oss hvordan Smaug tok fra dvergene hele byen deres og samtidig skatten. Dette gjør oppdraget deres mer betydningsfull og gir oss også mer sympati for dvergene. Ellers ville de bare vært gjerrige (?).

Trollene de møter på reisen sin er i likhet med boka like dumme og sultne. Vi så jo restene av disse trollene i den utvidete versjonen av Ringenes Brorskap, og derfor gledet jeg meg til denne sekvensen. Jeg ble litt skuffet over hvordan trollene så ut, for jeg hadde tenkt på trollene de møtte i de andre filmene. Men der var det huletroll, i Hobbiten er det en annen rase. Så dette godtok jeg. Men trollene blir til slutt til stein. Det er disse trollene vi ser i stein i Ringenes Brorskap. Det som skuffet meg, var at de ikke så ut som de gjorde der.

Jeg var også spent på tussene. For jeg visste egentlig ikke om tusser var orker, eller om de var noen andre vesener. Men de er andre vesener. Stygge, bleke, med større øyne enn orker, siden de bor ine i fjellet og ikke liker dagslys. Hele handlingen som foregår under fjellet, og flukten til dvergene var underholdende. Jackson klarer å skape en underjordisk verden her som overgår min villeste fantasi. Det er uendelig med broer, ganger, bygninger og andre ting. Dette så veldig bra ut! Tussekongen så også veldig bra ut, men hvordan han døde stemte ikke med boka. Litt skuffende, for i boka blir han kappet av hodet på.

Gjensyndet med Gollum var også herlig. Andy Serkis gjør bare den karakteren så ufattelig bra. Jeg begynte bare å le fordi jeg digget hele greia. Nærbildene av ansiktet til Gollum under gåteleken viste nyanser og detaljer jeg ikke så i de andre filmene. Veldig bra.

Denne sekvensen er også viktig, fordi det er her Bilbo finner Ringen. Jeg velger å si Ringen med stor R. Hvorfor? Selvforklart.

Selv om denne delen var bra ble jeg skuffet over hvordan Bilbo fant ringen. Ikke fordi det ikke stemte med boka, men fordi vi så hvordan Bilbo fant ringen i Ringenes Brorskap, og det var ulikt enn i denne filmen. Continuity Mr. Jackson, continuity!!

Ørnene var fantastiske. De så bare helt fantastiske ut! Jeg kunne godt trodd det var ordentlige ørner som bare er lagt inn i filmen, så virkelige så de ut.

Ny tråd

En annen ting som Jackson har gjort for å utvide handlingen i Hobbiten til å passe for tre filmer, var tillegget av en stor ond ork. En ork som Thorin har et personlig vendetta mot. Det syns jeg var litt teit. Jeg likte bakhistorien, der denne orken drepte faren hans, og Thorin kappet av armen hans. Jeg likte derimot ikke hvordan denne vendettaen skulle bli en egen tråd gjennom filmen, der den store hvite (wtf?) orken kjørte sin egen hær med orker for å ta Thorin. Selv om denne utvidelsen av historien er grei, så kunne vel Jackson og WETA Workshop funnet på noe annet enn en albino uruk hai.

Musikk:

Det Howard Shore har gjort med musikken denne gangen er smart. Han har jo allerede satt hele stemningen med musikken til Ringenes Herre-filmene, så det jeg umiddelbart la merke til var at musikken var lik. Noen melodier er gjort lengre, men inneholder noe kjent. Boka er også fylt med sanger som synges av dvergene og som nevnt tidligere, Misty Mountains er veldig stemningsbyggende og bra. Det er en ro i den sangen som setter deg inn i både et alvor og en transe. Vi hører de dype stemmene, og forstår alvoret i saken deres, hvor viktig det er for dem å ''vinne'' tilbake det tapte riket og skatten.

Utseende:

Mange snakket ned effekten av at filmen ble filmet i 3D og 48 bildet i sekundet. (Vanlig er 24 bilder i sekundet). Mange sier det skapte for god kvalitet, at filmen fikk et dokumentarisk utseende, og at dermed også karakterene og kostymene så falske ut. Jeg må personlig innrømme at jeg la merke til dette en eller to ganger, men syns likevel ikke dette fortjener like mye negativ omtale. Jeg likte kvaliteten, spesielt med Gollum var det helt fantastisk. Og ørnene.

Men 3D er veldig smak og behag, for min del er jeg glad det går an å velge. Jeg ville jo se filmen i 3D, siden jeg ikke har sjans til dette hjemme senere.

Jeg gleder meg til å se den ''vanlige'' og ordinære versjonen. For når det skjedde mye på skjermen, som nede i hulene til tussene, så gikk det for fort for 3D-effekten. Det ble mer surr og svimmelhet enn noe annet. Jeg fikk ikke med meg alt.

Dom:

Jeg er en stor tilhenger av denne verden og hadde enorme forventninger til Hobbiten. Jeg visste også på forhånd at Jackson hadde tatt seg noen friheter med henhold til boka, for å lage en dypere og større handling.

Jeg syns dette var en bra film, men den hevet seg ikke over ett par av Ringenes Herre-filmene. Men det var utrolig deilig å være tilbake i den samme verden, men uvitende om hva som kom til å skje. Skuespillet var bra, med et lite minus på albinoorken og den ene dvergen.

Karakter - 7/10

Filmer sett siden forrige gang:

The Hobbit

Taken II

Dumbo (gjensyn)

Pinocchio (gjensyn)

Braveheart

Elf (gjensyn)

Looper

Beasts of the Southern Wild

Edward Scissorhands (gjensyn)

Er gode skuepillere flinke?

Denne gangen vil jeg ta opp noe jeg har tenkt på i det siste. Det handler om hva som gjør skuespillere gode eller ikke. For det er de siste årene kommet skuespillere som vi ser i flere og flere filmer, selv om de kanskje ikke er det beste.

Når jeg tenker på gode skuespillere, så tenker jeg på navn som Tom Hanks, Anthony Hopkins, Meryl Streep, Robert Duvall, Ian McKellen, Gary Oldman, Leonardo Dicaprio (tro det eller ei), Morgan Freeman, Michael Fassbender, Will Smith, for å nevne noen.Og hvorfor dukker disse navnene opp i hodet mitt når jeg tenker på GODE skuespillere? Jeg tror det er fordi de alle sammen har spilt karakterer som jeg har fått sympati for eller følt noe for. Det er jo det det handler om. De klarer å fremføre noe som gjør at du ikke ser skuespilleren i filmen, men du ser karakterene som egne personer, med egne følelser og tanker.

Kan løfte en film

Hvis vi tar Tom Hanks som eksempel først. I Forrest Gump, Philadelphia, Cast Away, The Terminal, Saving Private Ryan, Big, The Green Mile, Apollo 13, Sleepless in Seattle, har han klart å få meg til å føle sympati, glede, sorg, latter og frustrasjon. Han er jo en av de beste skuespillerne i mine øyne, noe som også kan sees på ''premieskapet'' hans. Han har klart å få veldig mange andre enn meg til å føle for karakterene han har spilt. Jeg syns likevel ikke at antall priser vunnet er et sikekrt tegn på kvaliteten til en skuespiller heller, for det viktigste er det inntrykket vi som seere sitter igjen med etter å ha sett en film. Ikke noe stygt til den mestvinnende skuespilleren Meryl Streep heller, jeg sier bare at priser alene ikke er et sikkert kvalitetsstempel.

For Tom Hanks har et så stort spekter som skuespiller. Han skifter veldig sjeldent på utseende sitt når han spiller i filmer, men likevel ser jeg store forskjeller på han fra film til film. Det er de små tingene, som kroppsspråk, ansiktsbevegelser, toneleie og blikk som gjør Hanks og de andre store skuespillerne til det lille ekstra. I filmen The Terminal, så klarer Hanks med karakteren Viktor Navorski å skape en unik stemning og en karakter jeg virkelig bryr meg om. Dette er bra, og gjør filmen bra også. Det er på grunn av denne karakteren at jeg liker den filmen så mye som jeg gjør. Filmen i seg selv er ikke SÅ utrolig bra egentlig.

Men det er det jeg snakker om. Virkelig gode skuespillere klarer med EN enkelt karakter å løfte en film, og gjøre den til noe spesielt. Det er jo karakterene vi husker best.

Nye stjerner

Så tenker jeg på de nye ''stjerneskuddene'' i Hollywood som spiller større og større roller i flere og flere filmer. Eksempler på noen av disse skuespillerne er Tom Hardy, Joseph Gordon-Levitt og Ryan Gosling. Joseph Gordon-Levitt spilte mindre roller i G.I. Joe, The Dark Knight Rises og Inception. Det er vel i disse rollene han ble gjenoppdaget, etter han ble glemt i den forferdelig serien 3^rd Rock From the Sun. Han spiller bra i disse filmene, men da er han også sammen med mange andre store Hollywood-navn. I filmer der han spiller hovedrollen, for eksempel 50/50 og 500 Days of Summer, så syns jeg han er helt lik. Karakteren er lik i begge filmene. Selv om utgangspunktet er ulikt, så er han en spesiell type med en vanlig jobb og blir dumpet eller er i et dårlig forhold. Deretter handler filmene om hvor mye han syns synd på seg selv og går rundt deprimert og er trist. Kanskje dette er dårlige eksempler, men jeg føler det handler om poenget mitt. Jeg husker ikke hva han heter i noen av disse filmene, eller noen av setningene hans. Det gjør jeg med andre skuespillere og roller. Den siste filmen til Gordon-Levitt, Premium Rush, er også et eksempel på dette. Nå var dette en stor flause av Hollywood generelt, men han kunne gjort filmen bedre hvis jeg hadde brydd meg om karakteren hans. Jeg kjente jeg ga faen i hva som skjedde, og det er jo ikke bra.

Og så har vi Tom Hardy. Den store, sterke, og tause Tom Hardy. I Inception (han også) var han den sinte fyren som ikke ville hjelpe Dicaprio i starten. I Warrior, som var en fantastisk film forøvrig, mye takket en strålende rolle av Nick Nolte, så var Hardy eksmilitær, stor, sterk, sint og følelsesløse broren, som slåss for seg selv og ingen andre. I Lawless så var han også en stor, sterk og taus karakter. Jeg lurer på hva som stod i manuset hans. Hmpfr, Mhm, Hmm, Mmm. Det var ihvertfall det meste han sa gjennom filmen. Ikke mye å skape en troverdig karakter av egentlig. I The Dark Knight Rises, spilte han skurken Bane. Det store, sterke, og smarte beistet som brakk ryggen til Batman.

Ser du noen likhetstrekk?

Nå syns jeg personlig at Bane var en fantastisk skurk, og The Dark Knight Rises var en veldig bra film, men det handler om skuespilleren. De er kjekke og kan spille én type rolle, og de blir castet i større og større filmer. Har skjønnhet og attraktivitet blitt så viktig i Hollywood at de virkelig gode skuespillerne blir glemt?

Undervurdert

Jeg vil trekke inn en skuespiller jeg ikke føler har fått nok oppmerksomhet, og jeg føler blir satt igjen i skyggen uansett hvor gode roller han spiller. Michael Fassbender. Han fikk gjennombruddet sitt ved å spille i den strålende serien Band of Brothers. Deretter har han spilt i mye ukjent, men også en del bra. Rollen hans i Hunger (2008) var veldig god. En utsultet ire ved navn Bobby Sands i et Nord-irsk fengsel. En veldig god prestasjon av Fassbender.

Neste jeg vil trekke inn er i Inglorious Basterds. Nok en veldig god prestasjon. Så Shame. For en film! Dette var en av de beste filmene jeg så i 2011, og det er på grunn av Fassbender. En mann som sliter med sexavhengighet. Han sa ikke stort, men han har kvaliteten til å kunne bruke blikket sitt, og andre egenskaper. Ansiktsuttrykket og blikket til Fassbender i den filmen fikk meg til å vri meg i stolen, og fikk meg til å føle som om jeg var blitt slått i magen. Det er noe unikt. Denne filmen ga han forresten mange ulike nominasjoner til en rekke priser. Alle bortsett fra Oscaren selvsagt. For det er det jeg snakker om. De overser en fantastisk skuespiller fordi han spiller i en film med et litt tabu-belagt tema. Tabu i 2011/12?!?! Er det egentlig mulig? Og så har vi Prometheus. Der spilte han en android/robot/artificial human som het David. Dette gjorde han også eksemplarisk. En ny type rolle enn han har spilt tidligere, og han gjør det bra! Det er det her som er poenget mitt. En rekke filmer, totalt ulike karakterer, og det er bra.

Flaks?

Til slutt vil jeg nevne Daniel Day-Lewis. Alle ser på han som en fantastisk skuespiller, og han har vunnet flere Oscarstatuetter. Jeg syns også at han er en av de bedre, men jeg vil også hevde det handler om litt flaks. Han spilte i Scorsese sin Gangs of New York, han spilte i There Will Be Blood, i My Left Foot og kommer med 100 prosent sikkerhet til å bli Oscarnominert for rollen som Abraham Lincoln i Spielbergs nyeste film (Hvor også Gordon-Levitt selvfølgelig er med i også). Han har blitt nominert og kjent for å spille de rollene som er mest tiltalende for Hollywood og de eldre hvite herrene som bestemmer hvem som vinner hva. Hadde Fassbender blitt like legendarisk hvis han bare hadde fått de rollene som er riktige og mindre konservative? Det kan diskuteres. Jeg vil bare legge til at Day-Lewis er utrolig dyktig og fortjener det han har oppnådd, bare at han har vært lit mer heldig enn andre skuespillere på samme nivå.

Filmer sett siden forrige gang:

Lawless

V-H-S 

The Aristocats (gjensyn) 

De Usynlige (Troubled Waters) (gjensyn) 

An American in Paris (gjensyn)

Nettet snører seg stadig sammen

I dag så jeg episode 10 av Dexter, og nå begynner virkelig ting å skje. Jeg satt litt målløs igjen da episoden var ferdig, og fikk lyst til å skrive litt om hvorfor jeg gjorde det.

Jeg kan jo si ifra på starten her at det kommer til å bli ett par spoilere, i tilfelle noen leser det her og ikke har sett alt frem til gårsdagens episode. OBS OBS!!

Okei, så Dexter sa i forrige episode at han likte Hannah. Jeg vil ta opp det først. Dexter og en "love interest". Vi har sett det flere ganger tidligere, blant annet med Lila, Lumen og Rita. Riktignok så giftet han seg med Rita og fikk en sønn, men det samme skjedde da også. Jeg er usikker på om jeg liker Dexter like mye da han "forelsker" seg. For det første er han aldri like mørk. Det virker som disse kvinnene alltid ser mer i Dexter enn han ser selv, og dermed gjør han mer sårbar. Jeg startet å like Dexter nettopp fordi han var så følelsesløs og rå. For Dexter sin personlige utvikling, gjør som oftest disse forholdene han godt. Tror han, og vi. Før plutselig ting går til helvete. De utsetter Dexter for fare og andre faktorer som han er blind for. Jeg kan jo se dem milevis unna. Jeg vet dette er meningen, men det gjør serien mindre troverdig. Kan han virkelig  bli så blind for farer og trusler på grunn av disse damene, når han ellers i livet er så ufattelig nøye, planlagt og forsiktig? Hm...

Det at han forelsker seg syns jeg forresten er litt bullshit. For en seriemorder uten følelser (han sier dette gjennom alle åtte sesongene), så blir det litt falsk og gjør hele settingen mindre troverdig. Dette er helt klart gjort med vilje av skaperne av serien, da de sesong etter sesong vil gjøre den sterke, sinte, og følelsesløse seriemorderen mer sårbar, for å vedlikeholde den "gode" følelsen vi har for han. Hvis vi BARE ser ondskap og mord, er det jo klart at vi blir påvirket av dette. 

Det jeg skulle frem til var denne sesongens forhold mellom Dexter og Hannah. Han kan være ærlig med henne. Hun kjenner hemmeligheten hans, og klarte å slippe unna plastfilmen til Dexter. Det er noe nytt med denne kvinnen. Det faktum at hun blir spilt av Yvonne Strahovski og gjør at jeg tenker på Chuck hele tida, så har hun en spennende rolle. Hun har i sin ungdomstid vært med en annen seriemorder. (Det var slik karakteren hennes dukket opp i serien). Dette gjør at hun ikke er redd Dexter, hun har sett folk bli drept før. Hun har til og med drept mennesker selv. 

Denne episoden slutter med at hun sier at hun elsker Dexter! Og han sier han tror han gjør det samme tilbake!!! Dette er litt rart, men det snører inn et nett rundt han. Damer gjør livet hans mindre og fungerer i tillegg som skylapper for alt annet. 

Det jeg la mest merke til i denne episoden, og som overrasket meg mest, var nok alt snakket om Dexters mørke passasjer, og hans egen åpenbaring rundt denne. Hannah forstår ikke hvordan Dexter kan skylde på og nevne en mørk passasjer som årsak og trang til å drepe. Nettopp fordi det er han selv som sier dette til seg selv. Gjennom alle sesongene har han også snakket med faren sin, som ser for oss tilskuere ut som han er til stede på ordentlig. Her i episoden ser vi også at Harry (faren) si til Dexter at han aldri nevnte at Dexter hadde en mørk passasjer. Dexter innser til dels her at han har funnet opp denne grunnen selv, og at han har brukt denne mørke passasjeren til å unnskylde seg for handlingene sine. Det har aldri vært noe uhåndterlig trang som har presset han til å drepe. Han har innbilt seg selv om at det har vært slik. 

Det jeg ikke helt forstår er hvorfor han brøt "koden" sin på slutten av episoden. De gangene han har gjort dette tidligere har vært på grunn av sinne eller uhell. Denne gangen var annerledes. Han følte ikke sinne, eller gjorde det som en siste utvei. Han bare gjorde det. Det er merkelig. Harry sa han lærte Dexter koden, men ikke snakket om en mørk passasjer. Så Dexter ser bort fra begge, helt plutselig? 

Gjennom alle sesongene har han vært så låst og troverdig til denne koden og nå bryr han seg ikke om den? Han sier det selv. At selv om offeret ikke møter koden hans, så har han virkelig lyst til å drepe han. Han innser at han ikke må drepe noen, men at han virkelig har lyst. Så er det det som kommer til å skje. Lyst tar over trengselen? Dette er viktig. 

En mulig grunn til dette kan selvfølgelig være at dette er nest siste sesong. Det er to episoder igjen av sesong åtte, og sesong ni skal bli den siste. Med så få episoder igjen, er det jo fullt mulig at de starter på slutten allerede her. Det kan virke slik. Dexter innser at han selv står bak alle drapene, ikke en mørk passasjer. Han dreper en mann uten å tenke på den inngrodde koden, og en kjærlighetsinteresse innsnevrer friheten hans. Dessuten begynner LaGuerta å nærme seg sannheten rundt hvem The Bay Harbor Butcher virkelig er. Jeg ser en slutt i horisonten, og tror ikke jeg liker hva jeg ser. 

For Dexter kan ikke slutte med at han slutter å drepe, gifter seg med en kvinne (han plutselig kan føle noe for) og leve lykkelig med henne og sønnen sin forever and ever. 

Det er kjipt å si det, men Dexter må dø. Bare da vil det bli en verdig avslutning. Hvordan de skal klare dette blir spennende å se. Skaperne har visst hvordan serien skal slutte en god stund, så jeg tror det kommer til å bli en verdig slutt, men likevel, de har gjort noe merkelig i serien tidligere også. (Jeg sier bare Miguel Prado!!!) Og at de fulgte opp den fantastiske sesong fire, med sesong fem var skuffende. 

Anyways, gleder meg som en unge til neste episode uansett!

Filmer sett siden sist:

Premium Rush

The Bourne Legacy

Deep Impact (gjensyn)

Airplane II
The Bay

PS: An Idiot Abroad sesong tre starten på fredag/lørdag. Et MUST. Karl Pilkington og den "lille" Warwick Davis på tur. Første episoden lover godt. Check it out!