Oscarfilmer

Jeg er i full gang med å forberede meg til Oscarutdelingen, og prøver å få sett så mange av de nominerte filmene jeg kan. Så den siste tiden har inneholdt mye nytt og en del turer på kino.

Nå har jeg sett Flight, Les Misérables, Django Unchained, The Sessions, Life of Pie, Beasts of the Southern Wild, Argo med flere (men de er nominert i kategorier som er mindre interessante).

For meg personlig bør jeg ikke ha sett alle, men jeg SKAL se Lincoln og Amour før Oscarutdelingen 24. februar.

Noen tanker og meninger:

Les Misérables

For det første. Jeg visste dette var en musikal, og var basert på musikalen og ikke boka. Likevel forventet jeg ikke det jeg fikk servert. En musikal i mine øyne er filmer som Grease, Singin in the Rain, Fame osv., filmer med sang OG dialog.

Les Misérables inneholdt vel fem eller seks ordinære ord sagt uten melodi, mens resten, altså to og en halv time var sang. Det ble litt intenst for meg.

Det som regissør Tom Hooper gjorde nytt med denne filmen var at skuespillerne sang live under opptak. Det vi ser på lerretet var det som skjedde. Det er ingen lipsync vi er vitner til. Dette skaper en ærlig, røff og engasjerende opplevelse, og måten skuespillere som Russel Crowe og Hugh Jackman klarer å synge såpass godt, mens de også gråter, løper eller kjemper er fascinerende. Men vi må være ærlige, Russell Crowe kan IKKE synge. Det kan heller ikke Jackman hele tiden heller. Dessverre for meg og andre som har hørsel. Jeg koste meg ikke mens disse gutta sang.

Nærhet?

Et annet poeng er at sangene var lange, høye, intense og skulle inneholde for mye mening. Kamera konsentrerte seg på ansiktene, og gikk nærme. De ble der mens skuespillerne vred seg i sorg og skrek sangen. Skal det skape nærhet? At vi ser dem i øyne fra 2 cm mens de skriker og gråter? For meg personlig hadde det vært godt med litt avstand.

Jeg tror også jeg underveis i denne filmen kom på hvorfor jeg ikke liker musikalteater. For det var nettopp dette denne filmen var. Dialog ble ikke snakket, det ble sunget. Eller, nærmere bestemt, sagt med uvanlig tonefall. Jeg satt og tenkte på hvor rart og teit dette var, i stedet for å tenke på hva som ble ''sagt'' eller gjort. Handlingen ble satt i andre rekke.

Denne filmen er nominert til beste film av Oscarkomiteen, noe jeg håper bare er en hyggelig gest. For det hadde jo sett trist ut hvis Tom Hooper gikk fra The Kings Speech til tragedie.

Les Misérables er en av de mest gjenskapte og brukte stykkene i historien, og utan å ha sett noen andre versjoner, vil jeg tro at årets ikke hevder seg i dette selskapet.

Karakter 4/10

The Perks of Being a Wallflower

Denne filmen ga meg en klump i magen. Jeg gjenkjente noe i handlingen som jeg ikke har sett tidligere. Den traff på et punkt jeg ikke visste om. Men med en gang det skjedde visste jeg hvorfor.

Filmen handler om Charlie, en nykommer på high school. Han har ingen venner, og sitter stille uten å svare i timen selv om han allerede har skrevet svaret i notatboka. Det er klart at Charlie har noen hemmeligheter, og kanskje har opplevd noe spesielt, men som holdes skjult for oss.

Ezra Miller, som spilte sjeleløs og sinnsyk i We Need To Talk About Kevin, spiller her Patrick. Han er en fargerik, høylytt, tullete og livlig gutt. Sammen med sin stesøster Sam (Emma Watson) blir de Charlies beste venner, selv om de er to år eldre.

Selv om mye av handlingen heretter handler om kjærlighet, er det forandringen til Charlie som trekker oss inn. Han er komplisert men enkel, forelsket men ikke gjensidig, ensom selv med venner.

Dette er en film om livet. Vennskap, kjærlighet, sorg og familie. Med et fantastisk soundtrack og en rolleliste som stråler, er dette en film som rører og gleder. Det skader heller ikke at nydelige Emma Watson er med, selv om det er uvant å høre at hun snakker amerikansk.

Karakter 7/10

Dhango Unchained

Det tok under ti sekunder før jeg kjente igjen Tarantino i denne filmen. Musikken var velkjent, en ertete gjenbruk av Ennio Morricone sammen med et distansert utsnitt av fem mørke fanger. Rytmen i gangen deres passet med musikken, og det var en gammeldags rulletekst på skjermen som varte i hvertfall tre minutter. En hyllest til de eldre westernfilmene.

For dette var en form for westernfilm, selv om Tarantino selv karakteriserte den som en Southern-film. Det handlet om cowboyer, lovløse forbrytere, slaver, landeiere, revolvere og blod. Masse blod.

Vi blir introdusert til Dr. King Schultz først, spilt av Christopher Waltz. Han er en tysk immigrant som tidligere har jobbet som tannlege, men som nå er en dusørjeger. Han gir betydningen av død eller levende en ganske følelsesløs betydning. Dr. Schultz trenger Django av den enkle grunnen at han ikke vet hvordan personene han skal fange ser ut. Men det vet Django.

Etter at Django har hjulpet han med denne tjenesten, finner Schultz ut at Django er til stor hjelp. Det er lettere å være to dusørjegere enn én. Det som også blir klart er at Schultz ikke liker slaveri. Selv om han kjøpte fri Django, behandler han ''slaven'' sin med respekt, og viser en genuin medfølelse og empati for situasjonen hans. For Django har mistet konen sin. De ble solgt til forskjellige folk, og Django skal nå gjøre alt i sin makt til å gjenforenes med kona si.

Det er her den virkelige historien begynner. Shultz vil hjelpe Django finne kona si. Her kommer den forhatte karakteren Calvin Candie inn (spilt av Leonardo DiCaprio). Candie er en rasistisk, brutal, rik og følelsesløs drittsekk. En mann som kaller plantasjen sin for Candyland og behandler slavene sine som kamphunder. Dette er mannen som eier kona til Django.

Løsningen Tarantino her kommer med var interessant. For å kunne gjøre det vennlige forholdet mellom Django og Dr. Schultz troverdig for Candie, forteller de at Django er en fri mann som selv eier slaver. Han er en mørk slaveeier, det eneste som er mer avskyelig enn en hvit slaveeier.

Dette gjorde at uansett hvor kvalm og slem Candie var mot slavene sine, så var det nesten verre å se Django behandle de andre ''niggerne'' som drit. Ordet «nigger» dukker forresten opp i annenhver setning i denne filmen. Så ofte at det blir unaturlig og skaper en form for irritasjon. Dette har jeg tenkt på i etterkant. Jeg blir irritert og opprørt av å høre ordet nigger så ofte som jeg gjorde, og dermed skaper Tarantino en innsikt i hvor nedlatende og fælt dette ordet faktisk er. Det er virkelig et stygt ord.

Ayways. Filmen ender som i de fleste Tarantinofilmer i et stort blodbad, hvor ikke veldig mange overlever. Blodet står som fontener ut av sprengte hoder og hullete kropper. Exploitation-fascinasjonen til Tarantino er like eksplisitt som bruken av ordet nigger. Sammen med mye dialog, som dessverre i enkelte tilfeller holder igjen handlingen, er dette en bra film.

Christopher Waltz gjør nok en gang en fantastisk birolle, og vinner nok en ny Oscarstatuett. Forrige gang vant han for beste birolle i Tarantinofilmen Inglorious Basterds. Han takker nok Quentin for alt han eier.

Karakter 8/10

Filmer sett siden forrige gang:

Killing Them Softly

Paranormal Activity 4

Les Misérables

Flight

Here Comes the Boom

Scary Movie 4 (gjensyn)

Hotel Transylvania

Seven Psychopats

Die Welle

Deep Blue Sea (gjensyn)

Romeo Must Die (gjensyn)

Ip Man

Ip Man 2

Everything Must Go

The Perks of Being a Wallflower

Indie Game: The Movie (doku)

The Fox and the Hound (gjensyn)

Django Unchained

The Sessions

Argo