Jeg er i full gang
med å forberede meg til Oscarutdelingen, og prøver å få sett så
mange av de nominerte filmene jeg kan. Så den siste tiden har
inneholdt mye nytt og en del turer på kino.
Nå har jeg sett
Flight, Les Misérables, Django Unchained, The Sessions, Life of Pie,
Beasts of the Southern Wild, Argo med flere (men de er nominert i
kategorier som er mindre interessante).
For meg personlig
bør jeg ikke ha sett alle, men jeg SKAL se Lincoln og Amour
før Oscarutdelingen 24. februar.
Noen tanker og
meninger:
Les Misérables
For det første.
Jeg visste dette var en musikal, og var basert på musikalen og ikke
boka. Likevel forventet jeg ikke det jeg fikk servert. En musikal i
mine øyne er filmer som Grease, Singin in the Rain, Fame osv.,
filmer med sang OG dialog.
Les Misérables
inneholdt vel fem eller seks ordinære ord sagt uten melodi, mens
resten, altså to og en halv time var sang. Det ble litt intenst for
meg.
Det som regissør
Tom Hooper gjorde nytt med denne filmen var at skuespillerne sang
live under opptak. Det vi ser på lerretet var det som skjedde. Det
er ingen lipsync vi er vitner til. Dette skaper en ærlig, røff og
engasjerende opplevelse, og måten skuespillere som Russel Crowe og
Hugh Jackman klarer å synge såpass godt, mens de også gråter,
løper eller kjemper er fascinerende. Men vi må være ærlige,
Russell Crowe kan IKKE synge. Det kan heller ikke Jackman hele tiden
heller. Dessverre for meg og andre som har hørsel. Jeg koste meg
ikke mens disse gutta sang.
Nærhet?
Et annet poeng er
at sangene var lange, høye, intense og skulle inneholde for mye
mening. Kamera konsentrerte seg på ansiktene, og gikk nærme. De ble
der mens skuespillerne vred seg i sorg og skrek sangen. Skal det
skape nærhet? At vi ser dem i øyne fra 2 cm mens de skriker og
gråter? For meg personlig hadde det vært godt med litt avstand.
Jeg tror også jeg
underveis i denne filmen kom på hvorfor jeg ikke liker
musikalteater. For det var nettopp dette denne filmen var. Dialog ble
ikke snakket, det ble sunget. Eller, nærmere bestemt, sagt med
uvanlig tonefall. Jeg satt og tenkte på hvor rart og teit dette var,
i stedet for å tenke på hva som ble ''sagt'' eller gjort.
Handlingen ble satt i andre rekke.
Denne filmen er
nominert til beste film av Oscarkomiteen, noe jeg håper bare er en
hyggelig gest. For det hadde jo sett trist ut hvis Tom Hooper gikk
fra The Kings Speech til tragedie.
Les Misérables er
en av de mest gjenskapte og brukte stykkene i historien, og utan å
ha sett noen andre versjoner, vil jeg tro at årets ikke hevder seg i
dette selskapet.
Karakter 4/10
The Perks of Being
a Wallflower
Denne filmen ga
meg en klump i magen. Jeg gjenkjente noe i handlingen som jeg ikke
har sett tidligere. Den traff på et punkt jeg ikke visste om. Men
med en gang det skjedde visste jeg hvorfor.
Filmen handler om
Charlie, en nykommer på high school. Han har ingen venner, og sitter
stille uten å svare i timen selv om han allerede har skrevet svaret
i notatboka. Det er klart at Charlie har noen hemmeligheter, og
kanskje har opplevd noe spesielt, men som holdes skjult for oss.
Ezra Miller, som
spilte sjeleløs og sinnsyk i We Need To Talk About Kevin, spiller
her Patrick. Han er en fargerik, høylytt, tullete og livlig gutt.
Sammen med sin stesøster Sam (Emma Watson) blir de Charlies beste
venner, selv om de er to år eldre.
Selv om mye av
handlingen heretter handler om kjærlighet, er det forandringen til
Charlie som trekker oss inn. Han er komplisert men enkel, forelsket
men ikke gjensidig, ensom selv med venner.
Dette er en film
om livet. Vennskap, kjærlighet, sorg og familie. Med et fantastisk
soundtrack og en rolleliste som stråler, er dette en film som rører
og gleder. Det skader heller ikke at nydelige Emma Watson er med,
selv om det er uvant å høre at hun snakker amerikansk.
Karakter 7/10
Dhango Unchained
Det tok under ti
sekunder før jeg kjente igjen Tarantino i denne filmen. Musikken var
velkjent, en ertete gjenbruk av Ennio Morricone sammen med et
distansert utsnitt av fem mørke fanger. Rytmen i gangen deres passet
med musikken, og det var en gammeldags rulletekst på skjermen som
varte i hvertfall tre minutter. En hyllest til de eldre
westernfilmene.
For dette var en
form for westernfilm, selv om Tarantino selv karakteriserte den som
en Southern-film. Det handlet om cowboyer, lovløse forbrytere,
slaver, landeiere, revolvere og blod. Masse blod.
Vi blir
introdusert til Dr. King Schultz først, spilt av Christopher Waltz.
Han er en tysk immigrant som tidligere har jobbet som tannlege, men
som nå er en dusørjeger. Han gir betydningen av død eller levende
en ganske følelsesløs betydning. Dr. Schultz trenger Django av den
enkle grunnen at han ikke vet hvordan personene han skal fange ser
ut. Men det vet Django.
Etter at Django
har hjulpet han med denne tjenesten, finner Schultz ut at Django er
til stor hjelp. Det er lettere å være to dusørjegere enn én. Det
som også blir klart er at Schultz ikke liker slaveri. Selv om han
kjøpte fri Django, behandler han ''slaven'' sin med respekt, og
viser en genuin medfølelse og empati for situasjonen hans. For
Django har mistet konen sin. De ble solgt til forskjellige folk, og
Django skal nå gjøre alt i sin makt til å gjenforenes med kona si.
Det er her den
virkelige historien begynner. Shultz vil hjelpe Django finne kona si.
Her kommer den forhatte karakteren Calvin Candie inn (spilt av
Leonardo DiCaprio). Candie er en rasistisk, brutal, rik og
følelsesløs drittsekk. En mann som kaller plantasjen sin for
Candyland og behandler slavene sine som kamphunder. Dette er mannen
som eier kona til Django.
Løsningen
Tarantino her kommer med var interessant. For å kunne gjøre det
vennlige forholdet mellom Django og Dr. Schultz troverdig for Candie,
forteller de at Django er en fri mann som selv eier slaver. Han er en
mørk slaveeier, det eneste som er mer avskyelig enn en hvit
slaveeier.
Dette gjorde at
uansett hvor kvalm og slem Candie var mot slavene sine, så var det
nesten verre å se Django behandle de andre ''niggerne'' som drit.
Ordet «nigger» dukker forresten opp i annenhver setning i denne
filmen. Så ofte at det blir unaturlig og skaper en form for
irritasjon. Dette har jeg tenkt på i etterkant. Jeg blir irritert og
opprørt av å høre ordet nigger så ofte som jeg gjorde, og dermed
skaper Tarantino en innsikt i hvor nedlatende og fælt dette ordet
faktisk er. Det er virkelig et stygt ord.
Ayways. Filmen
ender som i de fleste Tarantinofilmer i et stort blodbad, hvor ikke
veldig mange overlever. Blodet står som fontener ut av sprengte
hoder og hullete kropper. Exploitation-fascinasjonen til Tarantino er
like eksplisitt som bruken av ordet nigger. Sammen med mye dialog,
som dessverre i enkelte tilfeller holder igjen handlingen, er dette
en bra film.
Christopher Waltz
gjør nok en gang en fantastisk birolle, og vinner nok en ny
Oscarstatuett. Forrige gang vant han for beste birolle i
Tarantinofilmen Inglorious Basterds. Han takker nok Quentin for alt
han eier.
Karakter 8/10
Filmer sett siden forrige gang:
Killing Them Softly
Paranormal Activity 4
Les Misérables
Flight
Here Comes the Boom
Scary Movie 4 (gjensyn)
Hotel Transylvania
Seven Psychopats
Die Welle
Deep Blue Sea (gjensyn)
Romeo Must Die (gjensyn)
Ip Man
Ip Man 2
Everything Must Go
The Perks of Being a Wallflower
Indie Game: The Movie (doku)
The Fox and the Hound (gjensyn)
Django Unchained
The Sessions
Argo