For mye, for lite og akkurat passe

Cloud Atlas:

Det er en lang film, og en komplisert film. Den er også favoritt til flere Oscarnominasjoner. Kanskje da spesielt beste birolle til både Halle Berry og Tom Hanks. Jeg tror ikke det er fordi at filmen er så spesielt god, men mer fordi de spiller flere karakterer gjennom filmen. De er ulike personer, som har noe til felles med hverandre. De har møttes og vært (?) hverandre gjennom historien, både i fortida og fremtida. De klarer å spille ''samme'' karakter, selv om de ikke er samme personer. Små væremåter og karakteristikker er ulike, som gjør personene forskjellige, men det er likevel noe inne i dem som er likt. Det er like vanskelig å forklare hva jeg mener her, som det er å forstå filmen.

For filmen er tung. Det er mange tråder å holde styr på, og minst like mange ulike karakterer. Det at disse karakterene spilles av de samme skuespillerne gjør ikke saken noe enklere. Folk snakker om at Life of Pi skal være lagd av en ufilmbar bok. Så etter å ha sett denne filmen, som også godt kan være det, etter hva jeg forstod, så blir det interessant å se Life of Pi.

Likevel så er Cloud Atlas en god film, som klarte å gi meg følelsesmessige utslag og vekket tanker. Men det ble til slutt for mye handling. Jeg klarte aldri fatte et ordentlig grep om hele plotet. For det ble for mye hopping i tid, og til ulike personer i ulike tider, spilt av samme skuespillere. Jeg tror meningen bak filmen var at mennesker gjør de samme handlingene hele tiden. Vi lærer ikke, og selv om tiden forandrer seg, forandrer ikke det hvordan vi handler. Skuffelser og feil valg har blitt gjort hele tiden gjennom historien, og kommer til å bli gjort i fremtiden også.

Karakter - 6/10

Taken II:

Denne filmen skuffet meg. Der den første Takenfilmen ble bra og underholdende på grunn av Liam Neesons jakt etter datteren, ble det i denne filmen mer action og skyting enn handling og spenning. Nervene var i spenn i første film, ikke i denne. Datteren til Mills (Neeson), Kim (spilt av lekre Maggie Grace) skal spille en tenåring som ike har gitt opp håpet om at hennes skilte foreldre fortsatt skal finne tilbake til hverandre. Dette er litt søkt og lite troverdig. Grace er 29 år på ordentlig. At hun skal spille en søt, naiv liten tenåring som ikke klarer oppkjøringa er et teit grep.

Famke Janssen holder seg fortsatt godt, men spiller for sårbar som moren i filmen. Greit nok at hun skal være en kontrast til den kalde og sterke Bryan Mills, men forskjellen blir for tydelig og falsk.

Jeg fikk ikke følelsen av at dette var en familie, men mer at det var en gjeng med skuespillere som er i samme film. I første film fungerte det, men det var fordi vi ikke så noe til dem.

Karakter - 4/10

Pinocchio og Dumbo

Jeg så disse to flotte Disney-filmene igjen denne uka. Og for å si det igjen. For noen fantastiske filmer! Det er noe spesielt med tegnefilmene som faktisk ER tegnet for hånd.

Dumbo varte i litt over én time, og er en tegnefilm fra 1941. Og selv om Dumbo ikke sier et ord hele veien, så blir jeg trist når han gråter, glad når han får se moren sin, og jeg ler når han snubler i ørene sine. Hvorfor er det slik at en tegnet elefantunge som ikke sier noen ting kan skape mer følelser hos meg enn menneskelige skuepsillere klarer i filmer som varer mye lengre og handler om døden? Det er vanskelig å svare på, og noe av det som har gjort Disney-filmene til noe helt spesielt. I hvert fall for meg.

Hobbiten:

Har du noen gang fått følelsen av å være på et kjent sted, men at alt du ser er ukjent? Eller å kjenne igjen en reise, uten å vite hvor du skal eller hvor du ender opp?

Slik var Hobbiten for meg. Jeg er en stor Tolkientilhenger og elsker den verden han har skapt. Ringenes Herre-triologien er noen av favorittfilmene mine, og jeg har ventet i ni år på Hobbiten, helt siden siste Ringenes Herre-film gikk på kino.

Til tross hvor hva andre syns om filmen, da mener jeg mest de veldig svingende anmeldelsene som er der ute, så likte jeg den. Jeg legger disse til side når jeg selv sier hva jeg mener. Jeg syns det var fantastisk å være tilbake i Midgard, høre den eventyraktige musikken til Howard Shore, og se de grønne toppene i Hobbitun. Det tok bare ett minutt før jeg følte meg hjemme igjen i denne herlige filmverdenen! Jeg fikk en klump i magen som sa; ''Dette var på tide!''.

I dagene frem mot denne filmen så leste jeg gjennom Hobbiten-boka også. Jeg ville være mest mulig forberedt og ville se hvordan Peter Jackson hadde løst oppgaven. Spesielt med tanke på at det skal bli tre filmer av boka, den korteste av dem alle.

Så da jeg satt i kinosalen og så denne filmen kunne jeg se hva som stemte etter boka, og hvor Jackson hadde tatt seg noen friheter. Jeg tenkte jeg skulle ta opp det først.

Film vs. Bok.

Selve filmen varte i omtrent tre timer. Jeg visste på forhånd at den første filmen kom til å ta for seg de seks første kapitlene i boka. I disse seks kapitlene så blir Bilbo introdusert for dvergene, Gandalf, og Elrond (alvene for øvrig). De møter tusser (ikke orker), troll, ørner, varger og ikke minst Gollum.

Jeg likte hvordan filmen startet. Vi ser Ian Holm som Bilbo og Elijah Wood som Frodo og vi får en introduksjon til hvordan vi skal høre historien til Bilbo. Holm setter seg ned for å skrive historien sin (som Frodo får i Atter en Konge). Deretter fades det over til Hobbiten-fortellingen. Vi ser en ung Bilbo (Martin Freeman) som etter å ha møtt på Gandalf får besøk av en haug med dverger.

Sekvensen der dvergene er hos Bilbo er bra. Ting går kanskje litt saktere fremover her enn i boka, men målet er å danne et grunnlag for hele historien, så denne bør og var grundig. Dessuten møter vi tretten dverger, så det tar tid for oss å vite hvem de forskjellige er og hva som faktisk er forskjellen på dem. Jeg syns det var en god sekvens dette. Den er fylt med humor, sang (flotte Misty Mountains), og viser samtidig tvilen hos Bilbo. For selv om dvergene tror han har sgt ja til reisen, er han selv uvitende om dette.

Her kommer også et viktig poeng. Selve handlingen eller reisen i filmen, er ikke helt lik den som er i boka. I boka skal dvergene hente skatten sin, som dragen Smaug har tatt fra dem. I filmen har Jackson utvidet handlingen. Tilbakeblikk viser oss hvordan Smaug tok fra dvergene hele byen deres og samtidig skatten. Dette gjør oppdraget deres mer betydningsfull og gir oss også mer sympati for dvergene. Ellers ville de bare vært gjerrige (?).

Trollene de møter på reisen sin er i likhet med boka like dumme og sultne. Vi så jo restene av disse trollene i den utvidete versjonen av Ringenes Brorskap, og derfor gledet jeg meg til denne sekvensen. Jeg ble litt skuffet over hvordan trollene så ut, for jeg hadde tenkt på trollene de møtte i de andre filmene. Men der var det huletroll, i Hobbiten er det en annen rase. Så dette godtok jeg. Men trollene blir til slutt til stein. Det er disse trollene vi ser i stein i Ringenes Brorskap. Det som skuffet meg, var at de ikke så ut som de gjorde der.

Jeg var også spent på tussene. For jeg visste egentlig ikke om tusser var orker, eller om de var noen andre vesener. Men de er andre vesener. Stygge, bleke, med større øyne enn orker, siden de bor ine i fjellet og ikke liker dagslys. Hele handlingen som foregår under fjellet, og flukten til dvergene var underholdende. Jackson klarer å skape en underjordisk verden her som overgår min villeste fantasi. Det er uendelig med broer, ganger, bygninger og andre ting. Dette så veldig bra ut! Tussekongen så også veldig bra ut, men hvordan han døde stemte ikke med boka. Litt skuffende, for i boka blir han kappet av hodet på.

Gjensyndet med Gollum var også herlig. Andy Serkis gjør bare den karakteren så ufattelig bra. Jeg begynte bare å le fordi jeg digget hele greia. Nærbildene av ansiktet til Gollum under gåteleken viste nyanser og detaljer jeg ikke så i de andre filmene. Veldig bra.

Denne sekvensen er også viktig, fordi det er her Bilbo finner Ringen. Jeg velger å si Ringen med stor R. Hvorfor? Selvforklart.

Selv om denne delen var bra ble jeg skuffet over hvordan Bilbo fant ringen. Ikke fordi det ikke stemte med boka, men fordi vi så hvordan Bilbo fant ringen i Ringenes Brorskap, og det var ulikt enn i denne filmen. Continuity Mr. Jackson, continuity!!

Ørnene var fantastiske. De så bare helt fantastiske ut! Jeg kunne godt trodd det var ordentlige ørner som bare er lagt inn i filmen, så virkelige så de ut.

Ny tråd

En annen ting som Jackson har gjort for å utvide handlingen i Hobbiten til å passe for tre filmer, var tillegget av en stor ond ork. En ork som Thorin har et personlig vendetta mot. Det syns jeg var litt teit. Jeg likte bakhistorien, der denne orken drepte faren hans, og Thorin kappet av armen hans. Jeg likte derimot ikke hvordan denne vendettaen skulle bli en egen tråd gjennom filmen, der den store hvite (wtf?) orken kjørte sin egen hær med orker for å ta Thorin. Selv om denne utvidelsen av historien er grei, så kunne vel Jackson og WETA Workshop funnet på noe annet enn en albino uruk hai.

Musikk:

Det Howard Shore har gjort med musikken denne gangen er smart. Han har jo allerede satt hele stemningen med musikken til Ringenes Herre-filmene, så det jeg umiddelbart la merke til var at musikken var lik. Noen melodier er gjort lengre, men inneholder noe kjent. Boka er også fylt med sanger som synges av dvergene og som nevnt tidligere, Misty Mountains er veldig stemningsbyggende og bra. Det er en ro i den sangen som setter deg inn i både et alvor og en transe. Vi hører de dype stemmene, og forstår alvoret i saken deres, hvor viktig det er for dem å ''vinne'' tilbake det tapte riket og skatten.

Utseende:

Mange snakket ned effekten av at filmen ble filmet i 3D og 48 bildet i sekundet. (Vanlig er 24 bilder i sekundet). Mange sier det skapte for god kvalitet, at filmen fikk et dokumentarisk utseende, og at dermed også karakterene og kostymene så falske ut. Jeg må personlig innrømme at jeg la merke til dette en eller to ganger, men syns likevel ikke dette fortjener like mye negativ omtale. Jeg likte kvaliteten, spesielt med Gollum var det helt fantastisk. Og ørnene.

Men 3D er veldig smak og behag, for min del er jeg glad det går an å velge. Jeg ville jo se filmen i 3D, siden jeg ikke har sjans til dette hjemme senere.

Jeg gleder meg til å se den ''vanlige'' og ordinære versjonen. For når det skjedde mye på skjermen, som nede i hulene til tussene, så gikk det for fort for 3D-effekten. Det ble mer surr og svimmelhet enn noe annet. Jeg fikk ikke med meg alt.

Dom:

Jeg er en stor tilhenger av denne verden og hadde enorme forventninger til Hobbiten. Jeg visste også på forhånd at Jackson hadde tatt seg noen friheter med henhold til boka, for å lage en dypere og større handling.

Jeg syns dette var en bra film, men den hevet seg ikke over ett par av Ringenes Herre-filmene. Men det var utrolig deilig å være tilbake i den samme verden, men uvitende om hva som kom til å skje. Skuespillet var bra, med et lite minus på albinoorken og den ene dvergen.

Karakter - 7/10

Filmer sett siden forrige gang:

The Hobbit

Taken II

Dumbo (gjensyn)

Pinocchio (gjensyn)

Braveheart

Elf (gjensyn)

Looper

Beasts of the Southern Wild

Edward Scissorhands (gjensyn)

Er gode skuepillere flinke?

Denne gangen vil jeg ta opp noe jeg har tenkt på i det siste. Det handler om hva som gjør skuespillere gode eller ikke. For det er de siste årene kommet skuespillere som vi ser i flere og flere filmer, selv om de kanskje ikke er det beste.

Når jeg tenker på gode skuespillere, så tenker jeg på navn som Tom Hanks, Anthony Hopkins, Meryl Streep, Robert Duvall, Ian McKellen, Gary Oldman, Leonardo Dicaprio (tro det eller ei), Morgan Freeman, Michael Fassbender, Will Smith, for å nevne noen.Og hvorfor dukker disse navnene opp i hodet mitt når jeg tenker på GODE skuespillere? Jeg tror det er fordi de alle sammen har spilt karakterer som jeg har fått sympati for eller følt noe for. Det er jo det det handler om. De klarer å fremføre noe som gjør at du ikke ser skuespilleren i filmen, men du ser karakterene som egne personer, med egne følelser og tanker.

Kan løfte en film

Hvis vi tar Tom Hanks som eksempel først. I Forrest Gump, Philadelphia, Cast Away, The Terminal, Saving Private Ryan, Big, The Green Mile, Apollo 13, Sleepless in Seattle, har han klart å få meg til å føle sympati, glede, sorg, latter og frustrasjon. Han er jo en av de beste skuespillerne i mine øyne, noe som også kan sees på ''premieskapet'' hans. Han har klart å få veldig mange andre enn meg til å føle for karakterene han har spilt. Jeg syns likevel ikke at antall priser vunnet er et sikekrt tegn på kvaliteten til en skuespiller heller, for det viktigste er det inntrykket vi som seere sitter igjen med etter å ha sett en film. Ikke noe stygt til den mestvinnende skuespilleren Meryl Streep heller, jeg sier bare at priser alene ikke er et sikkert kvalitetsstempel.

For Tom Hanks har et så stort spekter som skuespiller. Han skifter veldig sjeldent på utseende sitt når han spiller i filmer, men likevel ser jeg store forskjeller på han fra film til film. Det er de små tingene, som kroppsspråk, ansiktsbevegelser, toneleie og blikk som gjør Hanks og de andre store skuespillerne til det lille ekstra. I filmen The Terminal, så klarer Hanks med karakteren Viktor Navorski å skape en unik stemning og en karakter jeg virkelig bryr meg om. Dette er bra, og gjør filmen bra også. Det er på grunn av denne karakteren at jeg liker den filmen så mye som jeg gjør. Filmen i seg selv er ikke SÅ utrolig bra egentlig.

Men det er det jeg snakker om. Virkelig gode skuespillere klarer med EN enkelt karakter å løfte en film, og gjøre den til noe spesielt. Det er jo karakterene vi husker best.

Nye stjerner

Så tenker jeg på de nye ''stjerneskuddene'' i Hollywood som spiller større og større roller i flere og flere filmer. Eksempler på noen av disse skuespillerne er Tom Hardy, Joseph Gordon-Levitt og Ryan Gosling. Joseph Gordon-Levitt spilte mindre roller i G.I. Joe, The Dark Knight Rises og Inception. Det er vel i disse rollene han ble gjenoppdaget, etter han ble glemt i den forferdelig serien 3^rd Rock From the Sun. Han spiller bra i disse filmene, men da er han også sammen med mange andre store Hollywood-navn. I filmer der han spiller hovedrollen, for eksempel 50/50 og 500 Days of Summer, så syns jeg han er helt lik. Karakteren er lik i begge filmene. Selv om utgangspunktet er ulikt, så er han en spesiell type med en vanlig jobb og blir dumpet eller er i et dårlig forhold. Deretter handler filmene om hvor mye han syns synd på seg selv og går rundt deprimert og er trist. Kanskje dette er dårlige eksempler, men jeg føler det handler om poenget mitt. Jeg husker ikke hva han heter i noen av disse filmene, eller noen av setningene hans. Det gjør jeg med andre skuespillere og roller. Den siste filmen til Gordon-Levitt, Premium Rush, er også et eksempel på dette. Nå var dette en stor flause av Hollywood generelt, men han kunne gjort filmen bedre hvis jeg hadde brydd meg om karakteren hans. Jeg kjente jeg ga faen i hva som skjedde, og det er jo ikke bra.

Og så har vi Tom Hardy. Den store, sterke, og tause Tom Hardy. I Inception (han også) var han den sinte fyren som ikke ville hjelpe Dicaprio i starten. I Warrior, som var en fantastisk film forøvrig, mye takket en strålende rolle av Nick Nolte, så var Hardy eksmilitær, stor, sterk, sint og følelsesløse broren, som slåss for seg selv og ingen andre. I Lawless så var han også en stor, sterk og taus karakter. Jeg lurer på hva som stod i manuset hans. Hmpfr, Mhm, Hmm, Mmm. Det var ihvertfall det meste han sa gjennom filmen. Ikke mye å skape en troverdig karakter av egentlig. I The Dark Knight Rises, spilte han skurken Bane. Det store, sterke, og smarte beistet som brakk ryggen til Batman.

Ser du noen likhetstrekk?

Nå syns jeg personlig at Bane var en fantastisk skurk, og The Dark Knight Rises var en veldig bra film, men det handler om skuespilleren. De er kjekke og kan spille én type rolle, og de blir castet i større og større filmer. Har skjønnhet og attraktivitet blitt så viktig i Hollywood at de virkelig gode skuespillerne blir glemt?

Undervurdert

Jeg vil trekke inn en skuespiller jeg ikke føler har fått nok oppmerksomhet, og jeg føler blir satt igjen i skyggen uansett hvor gode roller han spiller. Michael Fassbender. Han fikk gjennombruddet sitt ved å spille i den strålende serien Band of Brothers. Deretter har han spilt i mye ukjent, men også en del bra. Rollen hans i Hunger (2008) var veldig god. En utsultet ire ved navn Bobby Sands i et Nord-irsk fengsel. En veldig god prestasjon av Fassbender.

Neste jeg vil trekke inn er i Inglorious Basterds. Nok en veldig god prestasjon. Så Shame. For en film! Dette var en av de beste filmene jeg så i 2011, og det er på grunn av Fassbender. En mann som sliter med sexavhengighet. Han sa ikke stort, men han har kvaliteten til å kunne bruke blikket sitt, og andre egenskaper. Ansiktsuttrykket og blikket til Fassbender i den filmen fikk meg til å vri meg i stolen, og fikk meg til å føle som om jeg var blitt slått i magen. Det er noe unikt. Denne filmen ga han forresten mange ulike nominasjoner til en rekke priser. Alle bortsett fra Oscaren selvsagt. For det er det jeg snakker om. De overser en fantastisk skuespiller fordi han spiller i en film med et litt tabu-belagt tema. Tabu i 2011/12?!?! Er det egentlig mulig? Og så har vi Prometheus. Der spilte han en android/robot/artificial human som het David. Dette gjorde han også eksemplarisk. En ny type rolle enn han har spilt tidligere, og han gjør det bra! Det er det her som er poenget mitt. En rekke filmer, totalt ulike karakterer, og det er bra.

Flaks?

Til slutt vil jeg nevne Daniel Day-Lewis. Alle ser på han som en fantastisk skuespiller, og han har vunnet flere Oscarstatuetter. Jeg syns også at han er en av de bedre, men jeg vil også hevde det handler om litt flaks. Han spilte i Scorsese sin Gangs of New York, han spilte i There Will Be Blood, i My Left Foot og kommer med 100 prosent sikkerhet til å bli Oscarnominert for rollen som Abraham Lincoln i Spielbergs nyeste film (Hvor også Gordon-Levitt selvfølgelig er med i også). Han har blitt nominert og kjent for å spille de rollene som er mest tiltalende for Hollywood og de eldre hvite herrene som bestemmer hvem som vinner hva. Hadde Fassbender blitt like legendarisk hvis han bare hadde fått de rollene som er riktige og mindre konservative? Det kan diskuteres. Jeg vil bare legge til at Day-Lewis er utrolig dyktig og fortjener det han har oppnådd, bare at han har vært lit mer heldig enn andre skuespillere på samme nivå.

Filmer sett siden forrige gang:

Lawless

V-H-S 

The Aristocats (gjensyn) 

De Usynlige (Troubled Waters) (gjensyn) 

An American in Paris (gjensyn)

Nettet snører seg stadig sammen

I dag så jeg episode 10 av Dexter, og nå begynner virkelig ting å skje. Jeg satt litt målløs igjen da episoden var ferdig, og fikk lyst til å skrive litt om hvorfor jeg gjorde det.

Jeg kan jo si ifra på starten her at det kommer til å bli ett par spoilere, i tilfelle noen leser det her og ikke har sett alt frem til gårsdagens episode. OBS OBS!!

Okei, så Dexter sa i forrige episode at han likte Hannah. Jeg vil ta opp det først. Dexter og en "love interest". Vi har sett det flere ganger tidligere, blant annet med Lila, Lumen og Rita. Riktignok så giftet han seg med Rita og fikk en sønn, men det samme skjedde da også. Jeg er usikker på om jeg liker Dexter like mye da han "forelsker" seg. For det første er han aldri like mørk. Det virker som disse kvinnene alltid ser mer i Dexter enn han ser selv, og dermed gjør han mer sårbar. Jeg startet å like Dexter nettopp fordi han var så følelsesløs og rå. For Dexter sin personlige utvikling, gjør som oftest disse forholdene han godt. Tror han, og vi. Før plutselig ting går til helvete. De utsetter Dexter for fare og andre faktorer som han er blind for. Jeg kan jo se dem milevis unna. Jeg vet dette er meningen, men det gjør serien mindre troverdig. Kan han virkelig  bli så blind for farer og trusler på grunn av disse damene, når han ellers i livet er så ufattelig nøye, planlagt og forsiktig? Hm...

Det at han forelsker seg syns jeg forresten er litt bullshit. For en seriemorder uten følelser (han sier dette gjennom alle åtte sesongene), så blir det litt falsk og gjør hele settingen mindre troverdig. Dette er helt klart gjort med vilje av skaperne av serien, da de sesong etter sesong vil gjøre den sterke, sinte, og følelsesløse seriemorderen mer sårbar, for å vedlikeholde den "gode" følelsen vi har for han. Hvis vi BARE ser ondskap og mord, er det jo klart at vi blir påvirket av dette. 

Det jeg skulle frem til var denne sesongens forhold mellom Dexter og Hannah. Han kan være ærlig med henne. Hun kjenner hemmeligheten hans, og klarte å slippe unna plastfilmen til Dexter. Det er noe nytt med denne kvinnen. Det faktum at hun blir spilt av Yvonne Strahovski og gjør at jeg tenker på Chuck hele tida, så har hun en spennende rolle. Hun har i sin ungdomstid vært med en annen seriemorder. (Det var slik karakteren hennes dukket opp i serien). Dette gjør at hun ikke er redd Dexter, hun har sett folk bli drept før. Hun har til og med drept mennesker selv. 

Denne episoden slutter med at hun sier at hun elsker Dexter! Og han sier han tror han gjør det samme tilbake!!! Dette er litt rart, men det snører inn et nett rundt han. Damer gjør livet hans mindre og fungerer i tillegg som skylapper for alt annet. 

Det jeg la mest merke til i denne episoden, og som overrasket meg mest, var nok alt snakket om Dexters mørke passasjer, og hans egen åpenbaring rundt denne. Hannah forstår ikke hvordan Dexter kan skylde på og nevne en mørk passasjer som årsak og trang til å drepe. Nettopp fordi det er han selv som sier dette til seg selv. Gjennom alle sesongene har han også snakket med faren sin, som ser for oss tilskuere ut som han er til stede på ordentlig. Her i episoden ser vi også at Harry (faren) si til Dexter at han aldri nevnte at Dexter hadde en mørk passasjer. Dexter innser til dels her at han har funnet opp denne grunnen selv, og at han har brukt denne mørke passasjeren til å unnskylde seg for handlingene sine. Det har aldri vært noe uhåndterlig trang som har presset han til å drepe. Han har innbilt seg selv om at det har vært slik. 

Det jeg ikke helt forstår er hvorfor han brøt "koden" sin på slutten av episoden. De gangene han har gjort dette tidligere har vært på grunn av sinne eller uhell. Denne gangen var annerledes. Han følte ikke sinne, eller gjorde det som en siste utvei. Han bare gjorde det. Det er merkelig. Harry sa han lærte Dexter koden, men ikke snakket om en mørk passasjer. Så Dexter ser bort fra begge, helt plutselig? 

Gjennom alle sesongene har han vært så låst og troverdig til denne koden og nå bryr han seg ikke om den? Han sier det selv. At selv om offeret ikke møter koden hans, så har han virkelig lyst til å drepe han. Han innser at han ikke må drepe noen, men at han virkelig har lyst. Så er det det som kommer til å skje. Lyst tar over trengselen? Dette er viktig. 

En mulig grunn til dette kan selvfølgelig være at dette er nest siste sesong. Det er to episoder igjen av sesong åtte, og sesong ni skal bli den siste. Med så få episoder igjen, er det jo fullt mulig at de starter på slutten allerede her. Det kan virke slik. Dexter innser at han selv står bak alle drapene, ikke en mørk passasjer. Han dreper en mann uten å tenke på den inngrodde koden, og en kjærlighetsinteresse innsnevrer friheten hans. Dessuten begynner LaGuerta å nærme seg sannheten rundt hvem The Bay Harbor Butcher virkelig er. Jeg ser en slutt i horisonten, og tror ikke jeg liker hva jeg ser. 

For Dexter kan ikke slutte med at han slutter å drepe, gifter seg med en kvinne (han plutselig kan føle noe for) og leve lykkelig med henne og sønnen sin forever and ever. 

Det er kjipt å si det, men Dexter må dø. Bare da vil det bli en verdig avslutning. Hvordan de skal klare dette blir spennende å se. Skaperne har visst hvordan serien skal slutte en god stund, så jeg tror det kommer til å bli en verdig slutt, men likevel, de har gjort noe merkelig i serien tidligere også. (Jeg sier bare Miguel Prado!!!) Og at de fulgte opp den fantastiske sesong fire, med sesong fem var skuffende. 

Anyways, gleder meg som en unge til neste episode uansett!

Filmer sett siden sist:

Premium Rush

The Bourne Legacy

Deep Impact (gjensyn)

Airplane II
The Bay

PS: An Idiot Abroad sesong tre starten på fredag/lørdag. Et MUST. Karl Pilkington og den "lille" Warwick Davis på tur. Første episoden lover godt. Check it out!

Snart ferie og julefilmtid

Med masse skole, jobb og andre diverse ting har ikke tiden strekt helt til i det siste. I hvert fall ikke for meg som liker å se rundt en film om dagen. Med tanke på at jeg fast følger med på rundt 15 tv-serier i uka også, så blir tiden knapp.

Det er derfor jeg gleder meg til juleferie. Den perfekte tiden for film. På tv går det filmer hver dag og valgmulighetene er mange. Klassikerne som Edward Scissorhands, Miracle on 34th Street, Santa Claus, Elf osv er filmer jeg gleder meg til å se igjen denne jula!

Og for ikke å glemme Hobbiten. Herregud som jeg gleder meg. Jeg er en stor Ringenes Herre-fan og Peter Jackson entusiast. I motsetning til hva mange tror om kvaliteten både når det kommer til handling og utseende tror jeg på en god film. Det blir spennende å se hvordan Martin Freeman gjør det som Bilbo, men han er en god skuespiller, så jeg har store forhåpninger.

Hvis noen vil vite hvilke tv-serier jeg følger med på:
Dexter
The Simpsons
Family Guy
Homeland
Criminal Minds
The Mentalist
CSI
HIMYM
The Big Bang Theory
Two and a Half Men
Hell on Wheels
Mad Men
Modern Family
South Park
The Walking Dead

Dexter og Criminal Minds er på topp tre. Dexter skrev jeg jo også bacheloroppgaven min om.


Filmer sett siden forrige gang:
Airplane
The Watch
The Sitter
The Dark Knight Rises (gjensyn)
Farsan

Burde startet for lenge siden

Dette er det første offisielle innlegget, et innlegg som kommer altfor sent. Jeg elsker film og tv-serier, og elsker samtidig å skrive om det. Hvis noen er interesserte i å lese hva jeg mener om diverse filmer og tv-serier er det bare et stort pluss.

Faktum er at jeg har studert film og fjernsyn i tre år, der det handlet om å analysere filmer, scener, sekvenser og musikkbruk ned til den minste detalj. For noen fantastiske år! Mange har spurt meg om jeg syns filmer og tv-serier er blitt kjipere å se på etter å ha studert film. Tvert om! Nå vet jeg så mye mer om alt bak filmen, og har evnen til å se ting i scener og høre ting gjennom lyden som ikke andre legger merke til. Jeg får mye mer ut av filmer og tv-serier idag enn noen gang før.

Hvorfor elsker jeg film? Jeg må starte deprimerende. Jeg tror at siden jeg hadde få venner jeg hang med som yngre, gjorde at jeg var mye alene. Kanskje det var her jeg falt inn i filmuniverset? Jeg er ikke sikker. Men det som er sikkert er at jeg syns det er noe magisk med film. Vi lever oss inn i noe som ikke er virkelig, og det utløser sterke følelser. Glede, sorg, latter, sinne, frustrasjon, trøtthet, osv.

Jeg tenkte at jeg kom til å nevne videre i denne bloggen hvilke filmer jeg har sett, og går heller inn i spesifikke filmer som jeg har noe å mene noe virkelig om.

Filmer sett denne måneden (som jeg kommer på):
Excision
Twister (gjensyn)
Zombie 2 (alt. tittel: Zombie Flesh Eaters)
My Name is Kahn
Piranha (1979)
Ed Gein
Nu Ji Zhong Ying (Bamboo House of Dolls)
En Ganske Snill Mann
De Gales Hus
Ted
The Expendables 2
Chernobyl Diaries
Brave
The Campaign
Singin in the Rain (gjensyn)
Pushwagner (doku, gjensyn)
Jiro Dreams of Sushi (doku)
Skyfall

Filmer jeg skal se i kveld:
Paranorman
Total Recall (2012)